Høyt henger de

Jonas Gahr Støre vil at utviklingen av kunstig intelligens skal gå i et tempo vi kan kontrollere. Den 21. september tok han og Finlands president Alexander Stubb initiativ til et internasjonalt opprop om de mest avanserte AI-modellene. I en pressemelding fra Statsministerens kontor formulerte Støre det slik:

«Men utviklingen når det gjelder de mest avanserte KI-modellene må skje i et tempo som gjør at vi fortsatt har kontrollen.»

Det er noe kjent ved dette. Noe med en rev og noen rognebær.

Oppropet vil ha obligatorisk testing før modellene tas i bruk, uavhengig evaluering og en undersøkelse av om verden bør få en internasjonal institusjon som kan fastsette standarder og kontrollere at de følges. Flere europeiske regjeringssjefer har skrevet under, sammen med EU-kommisjonens president. USA og Kina står utenfor.

Det siste er litt upraktisk. Det er jo der modellene i all hovedsak blir laget.

Støre vil at vi fortsatt skal ha kontrollen. Da må Europa kunne mer enn å skrive regler for det andre lager.

For et kontinent som en gang bygget mye av det resten av verden trengte, har vi funnet oss overraskende godt til rette i rollen som dem som forteller andre hvordan de bør oppføre seg. Hver gang enda et teknologisk sprang kommer fra USA eller Kina, kan vi diskutere risikoen ved spranget. De som faktisk tok det, må avkreves ansvar. Vi som ble stående igjen, kan påta oss ansvaret for å avkreve dem det.

Høyt henger de, og sure er de. Fristelsen er å gjøre etterslepet til et tegn på at vi har forstått noe de andre har oversett. Det er bare nokså mye vi da må avfinne oss med.

I 2007 var økonomien i dagens 27 EU-land omtrent like stor som den amerikanske. Begge utgjorde rundt en firedel av verdens samlede økonomi. I 2025 var EUs andel nede i 18 prosent. USAs var 26.

Vi kunne lenge forklare en fallende europeisk andel med at resten av verden blir rikere. Det er jo bra at flere mennesker får bedre liv. Men amerikanerne befinner seg på den samme planeten. Også de skal dele verdensøkonomien med et voksende Asia. Likevel har de økt sin andel siden 2007, mens vår har falt kraftig.

Ser vi på hvor mye vi får ut av hver arbeidstime, møter vi det samme problemet: I 2024 lå produktiviteten i EU helt nede på tre firedeler av den amerikanske, også når forskjeller i kjøpekraft er tatt hensyn til.

Det er et nokså konkret problem for politikere som skal finne penger til sykehjemmet, til forsvaret og til alle de andre løftene de allerede har gitt. Hvor mye vi kan fordele, avhenger nemlig av hvor mye vi klarer å skape. Den delen av regnestykket blir vanskeligere hvis selskapene som skal skape de nye inntektene, stadig oftere finnes andre steder.

Ta kunstig intelligens. Den generative varianten er den som lager tekst, bilder eller kode på bestilling. Selskapene som utvikler den, forsøker å bygge verktøy andre bedrifter skal bruke i nesten alt de gjør. Den som lykkes, får kunder langt utenfor sitt eget land. Men før kundene kommer, må noen betale for at forskere og ingeniører får prøve, feile og prøve igjen på datamaskiner som er svært dyre å holde i arbeid.

I 2025 gikk det nesten 164 milliarder dollar i private investeringer til amerikanske selskaper innen generativ AI. Til Europa gikk det litt over tre milliarder. For hver dollar europeerne hentet, hentet amerikanerne 51.

Pengene betaler lønnen til dem som skal gjøre oppfinnelsene, og strømregningen mens de leter. Et selskap som har råd til å trene neste modell, kan lære av den forrige og forsøke på nytt. Et selskap som går tomt for penger, må først finne noen som vil betale. I mellomtiden fortsetter konkurrenten.

Når et gjennombrudd kommer, skal det dessuten gjøres tilgjengelig for kundene. Maskinene må være på plass når bruken øker, og produktet må fungere godt nok til at en bedrift våger å bygge sin egen drift rundt det. Forspranget gir inntekter som kan betale for neste runde. Slik blir forskjellen mellom to budsjetter etter hvert til forskjellen mellom to næringsmiljøer.

Det synes på det som kommer ut. I en kartlegging av fremtredende AI-modeller som ble utgitt i 2025, sto USA for 59. Kina for 35. Europa bare to.

Frankrikes Mistral var lenge det Europa håpet på. I desember 2023 lå selskapets beste åpne modell øverst blant de åpne modellene i Chatbot Arena, der brukere sammenligner svar uten å vite hvem som har laget dem. Åpne modeller kan lastes ned og kjøres på egne maskiner. På den tilsvarende listen i september 2026 finner vi Mistrals beste på 29. plass. Av modellene foran den kommer 25 fra kinesiske utviklere.

Vi kunne selvfølgelig slå oss til ro med å være gode kunder.

Når en norsk bedrift flytter driften sin til skyen, leier den regnekraft og lagring hos en leverandør. Etter hvert tilpasser bedriften systemene sine til leverandørens verktøy. De ansatte lærer seg dem. Kundetjenestene bygges rundt dem. Bytte av leverandør blir et prosjekt med en kostnad og en risiko ingen gjerne tar på seg midt i en vanlig arbeidsuke.

Den bedriften er da avhengig av beslutninger om priser og produkter som tas et annet sted. Kostnaden ved å komme seg ut følger med inn i forhandlingen om neste års avtale.

På Europas eget marked for skyinfrastruktur har europeiske leverandører omtrent 15 prosent av omsetningen. Amazon, Microsoft og Google har til sammen 70 prosent.

I 2017 hadde de europeiske leverandørene 29 prosent. Frem til 2024 ble markedet seks ganger større. Mesteparten av det nye markedet ble bygd opp av andre. Vi stilte altså med kundene. Inntektene deres gir de store amerikanske leverandørene mer penger til å utvikle de neste produktene.

Serverne kan godt stå i Europa selv om leverandøren er amerikansk. Men også den fysiske kapasiteten samler seg i økende grad andre steder. Av verdens 20 største områder for de aller største sky- og internettselskapenes datasentre ved utgangen av første kvartal 2026 lå 15 i USA. Europa hadde ett: Dublin.

«Skyen» er et usedvanlig vellykket ord for å få oss til å glemme hva dette krever. Men skyen finnes ikke. Det er bare noen andres datamaskin. Der nede på bakken må noen skaffe kraft, bygge et anlegg og fylle det med maskiner før en eneste forespørsel kan besvares.

Så er det fristende å trøste seg med at dette er den digitale økonomien. Europas særpreg ligger jo i industrien. Vi lager ting.

Det gjør vi. Men fabrikkene andre steder blir også bedre til å lage ting. I 2025 økte antallet nye industriroboter som ble installert i Kina med 20 prosent. I USA økte det med tolv. I EU falt det med elleve.

En robot på et fabrikkgulv er en investering i det fabrikken skal klare å levere fremover. Den kan gjøre at færre arbeidstimer går med til hver vare og at produksjonen kan fortsette gjennom natten. Etter hvert merkes forskjellen i prisen kunden får tilbud om. En europeisk fabrikk skal konkurrere med det de andre kan levere nå, også når maskinparken den investerte i for noen år siden fremdeles virker utmerket.

På batterier har det blitt en hard lekse. Batteriet er en stor del av kostnaden ved en elbil. For en bilprodusent som skal selge den, er det en stor del av muligheten til å gi oss en pris vi aksepterer. I 2022 var gjennomsnittsprisen på batteripakker i Europa en tredel høyere enn i Kina. I 2025 var den over halvparten høyere.

Dette er prisene kundene møter i de to markedene, med import inkludert. Og prisforskjellen har vokst i en periode hvor Europa har villet bygge opp en egen batteriindustri. Ved utgangen av 2025 lå over 80 prosent av verdens produksjonskapasitet for litiumionbatterier i Kina. EU hadde omtrent seks–sju prosent. De som skal bygge neste europeiske fabrikk, må dermed konkurrere med produsenter som allerede har fått øve seg på en helt annen skala.

En fabrikk blir konkurransedyktig gjennom å få produksjonen til å fungere, lære av feilene og få kostnadene ned. Den trenger produksjon å lære av.

Også i romfarten er det forskjell på hvem som får gjort dette igjen og igjen. I 2025 sto amerikanske leverandører for 180 oppskytningsforsøk. Kinesiske sto for 93. Europas leverandører for åtte.

Åtte. Gjennom et helt år.

Det er med slike raketter vi skal få opp satellittene som gir oss kommunikasjon og oversikt over det som skjer på jorden. Å beherske teknologien er å kunne bygge den, få den av bakken og gjøre det igjen. Hyppigheten gir erfaring. Kapasiteten gjør at andre kan planlegge rundt leveransen. Europa har behovene, men svært lite av denne virksomheten.

Og så har vi ASML.

Det nederlandske selskapet lager maskinene brikkeprodusentene bruker til å tegne de mikroskopiske mønstrene på silisiumskiver. Lag på lag bygges strukturene som får databrikken til å virke. Jo finere mønstre de klarer å lage, desto mer kan pakkes inn på den samme lille flaten.

I de mest avanserte maskinene gjøres dette med ekstremt ultrafiolett lys. For å lage lyset skyter en laser på små dråper tinn, opptil 50 000 ganger i sekundet. Lyset ledes videre med speil. Luft ville absorbert det, så det hele må foregå i vakuum. Og dette skal fungere igjen og igjen, presist nok til at kundene kan masseprodusere databrikker.

Det er lov å bli litt stolt av at noe så vanvittig er mulig. Og av at selskapet som har fått det til, ligger her i Europa.

Men se så på hvor maskinene går. I ASMLs geografiske oversikt over systemsalget i andre kvartal 2026 er Europa ikke synlig. Sør-Korea og Taiwan står for nesten tre firedeler. Resten av diagrammet fordeler seg på Kina, USA og Japan.

Det europeiske lyspunktet leverer altså maskinene som andre bruker til å bygge sin industri. Det er en strålende forretning for ASML.

For selskapet gir oss jo også en oppskrift på faktisk innflytelse. De som trenger maskinene, må forholde seg til dem som kan levere dem. En slik posisjon kommer av å kunne gjøre noe de andre ikke får til.

Skal flere europeiske bedrifter få den muligheten, må vi begynne med hindringene de møter hjemme. I Den europeiske investeringsbankens undersøkelse for 2025 oppga 62 prosent av eksportbedriftene i EU at hovedproduktet måtte oppfylle ulike krav i forskjellige EU-land. En europeisk gründer får beskjed om å konkurrere med amerikanere som kan vokse i et enormt hjemmemarked, mens hun må bruke krefter på å finne ut hvordan hun skal selge i nabolandet.

Det er litt av en arbeidsdeling. Vi har politisk kapasitet til å diskutere en ny verdensinstitusjon for kunstig intelligens. Å få vårt eget marked til å virke som ett marked, strever vi fortsatt med.

Og det er her den europeiske trøsten blir virkelig forførende. Det finnes nemlig en tankeretning som gjør hele vekstambisjonen til problemet. Under navnet degrowth argumenteres det for en planlagt reduksjon i materiell produksjon og forbruk i rike land. Tanken er at vi skal leve godt innenfor naturens tålegrenser gjennom å forbruke mindre og fordele annerledes.

I mai 2023 arrangerte 20 medlemmer av Europaparlamentet en tredagers konferanse om et Europa «Beyond Growth». Omtrent samtidig startet et forskningsprosjekt med nesten ti millioner euro i EU-støtte over seks år for å utvikle politikk for samfunn uten økonomisk vekst.

Bevegelsen har fått en plass i rommene der fremtidens politikk diskuteres. Og den har et budskap som må være behagelig å høre for et kontinent som stadig taper terreng: Kanskje det er de som vokser som har misforstått. Kanskje vi som blir hengende etter, egentlig har kommet lengst.

Her blir rognebærene til en hel verdensanskuelse.

Å kutte utslipp krever at noen bygger kraftverk og nett, utvikler bedre batterier og får fabrikkene til å lage dem til en pris verden har råd til. Når den produksjonen skjer andre steder, forsvinner ikke behovet vårt. Vi kjøper varene derfra. Å gi avkall på evnen til å produsere dem gjør oss avhengige av dem som fortsetter å bygge.

Det er denne avhengigheten som gir diskusjonen om vekst et alvor langt ut over neste års statsbudsjett. Den som bestemmer over teknologien, får også innflytelse over hva vi andre kan gjøre med den. Har vi flere leverandører å velge mellom, kan vi sette krav og gå et annet sted hvis svaret er nei. Har vi ingen som kan erstatte den vi er avhengig av, blir forhandlingen en annen.

EU har lenge kunnet få andre til å følge sine regler fordi selskapene gjerne vil ha tilgang til kundene her. For et internasjonalt selskap kan det være enklere å tilpasse hele produktet til de europeiske kravene enn å lage én utgave til oss og en annen til alle andre. Dermed får en europeisk regel betydning langt utenfor Europa.

Dette har fått navnet Brussel-effekten. Den hviler på verdien av å få selge til oss. En regel kan være aldri så grundig utredet, men den krysser ikke et hav på egen hånd. Den følger pengene noen håper å tjene.

Når vår økonomiske tyngde svekkes, blir det lettere for andre å prioritere oss ned. En leverandør kan vente med lanseringen her eller finne ut at tilpasningen koster mer enn markedet er verdt. Jo mer vi trenger produktet, desto dyrere blir det for oss å stå på kravet. Makten til å regulere begynner da å koste den som trodde han satt med makten.

Støre vil at vi fortsatt skal ha kontrollen. Det bør bety at vi har alternativer når amerikanske selskaper endrer vilkårene sine, at europeiske bedrifter kan utvikle teknologien videre, og at andre land trenger noe vi faktisk kan levere. Alt dette krever at noen får bygget og får vokse her.

Ellers ender vi med å forveksle retten til å skrive et opprop med evnen til å få verden til å rette seg etter det. Reven kunne gå sin vei og late som om den ikke ville ha bærene. Vi bør også ha noe å leve av etterpå.